GLAD FOR FELLESSKAPET. Brystkreftforeningen Haugaland er glad for den basen foreningen har fått på Brukerhuset i Karmsundsgata i Haugesund. Herfra leder Olaug Mortensen en av de mest aktive brystkreftforeningene i landet. Foto: TEJ
- Det aller viktigste for oss er at alle som blir syke med brystkreft eller som er under etter-behandling, vet at det finnes et lokalt fellesskap som kan gi dem følelsesmessig hjelp og menneskelig støtte gjennom et tøft behandlingsforløp! Vi er til for dem!
Olaug Mortensen (56), lederen i Brystkreftforeningen Haugaland, har alltid plass til flere medlemmer enn de 335 hun har per i dag. Den klare meldingen ut til omgivelsene er at hun ikke er leder i noen «sutreforening», tvert om: Godt humør og livsgnist er kjennetegnene.
–Vi har det kjempegøy og kjekt i lag. Mye latter og glede. Men også god menneskelig kontakt. Det gir hver av oss livskvalitet, sier hun. Olaug er i dag selv femti prosent ufør. Hun var småbarnsmor når hun ble kreftsjuk. Der tok henne fem år etter at hun fikk diagnosen før hun meldte seg inn i foreningen for tretten år siden. Hun ble raskt rekruttert som tillitsvalgt, både lokalt og også i en periode som styreleder nasjonalt.
Begrensninger
Olaug Mortensen er realist etter mange år i lederrollen i foreningen.
–Da vi fikk tilbud om kontorplass på Brukerhuset, var vi positive fordi vi trengte en plass å ha møtene våre og ikke minst en plass der vi kunne oppbevare eiendelene våre. Men samtidig er det bare å erkjenne at vi ikke har kapasitet til å engasjere oss ut over egen forening. Vi ser at det i dette samarbeidet er et kjempepotensial og mange muligheter til felles prosjekter, men vi har måttet melde pass. Kapasiteten vår finnes ikke, sier hun og forklarer:
–Foreningsaktivitetene og -deltakelsen våre er naturlig begrenset av at mange av oss fortsatt er syke, og noen er helsemessig svekket og delvis uføretrygdede. For mange av oss består livet dessuten av mange andre ting enn foreningslivet. Medlemmene våre har familier som skal ivaretas, pårørende skal følges opp, venner skal følges opp. Jeg tror ikke at vi verken kan forvente eller kreve så mye mer av medlemmene våre. Vil de ikke være med i styre og stell, er det ok. Selv med så mange medlemmer, har vi ingen kø å ta av når vi skal fylle ledige verv.
Jeg selv har sittet som leder i flere perioder og holder foreløpig ut. Men jeg håper selvsagt på at flere tillitsvalgt-talenter dukker opp, sier hun.
Nøktern og realistisk
Med ståsted i utfordringene til Brukerhuset i tiden som kommer, spør vi henne om dette innadvendte foreningsfokuset på egen virksomhet og -kapasitet før eller siden vil skape problemer for hennes pasientgruppe nå når regjering og storting presser fram nye reformer i helsevesenet for å skape mer smidige og ubyråkratiske pasientforløp mellom sykehusene og kommunehelsetjenenesten.
–Vi må basere oss på at de som representerer oss i Brukerutvalgene ivaretar våre interesser på best måte. Vi skulle gjerne klare så mye mer, men må også se våre begrensninger, svarer hun og fortsetter med å forklare sine nøkternhet og realisme:
–Flere ganger har vi tatt initiativ til regionale møte, men responsen har uteblitt. Vi er derfor svært usikre på om vi skal bruke mer krefter på slike invitasjoner.
Mye mentalhygiene
–Har pandemien ført til redusert aktivitet det siste halve året?
–Flere sosiale arrangementer er forskjøvet, men stort sett har vi holdt foreningsaktiviteten gående innenfor de gjeldende smittevernbestemmelsene. Vi vektlegger gode sosiale opplevelser fordi det betyr utrolig mye for medlemmene våre. Da får vi snakket godt sammen, kommer enda tettere inn på hverandre. Har du tid til å sitte å prate, den gode samtalen, hjelper det utrolig godt enten du er syk, er i etterbehandling eller endelig har blitt friskmeldt. Det er mye mentalhygiene som er innebakt i slikt samvær.
–Jeg går ut fra at det er mange flere på Haugalandet som har hatt eller for den saks skyld har brystkreft. Burde flere ha meldt seg inni foreningen deres?
–Et medlemskap er individuelt. Noen vil ikke ha befatning med sykdommen når de blir friske; for andre er det viktig. Folk er forskjellige. Noen av medlemmene våre ser vi kun på medlemsmøtene, noen kun på trimtiltakene, noen bare på turene vi arrangerer. Ikke desto mindre er det viktig at foreningen har et variert program. Vi mennesker er forskjellige. Folk har behov for ulike ting. Det er bare å respektere. Foreningen vår skal favne alle.
–Programmet deres for inneværende år
ser imponerende ut… –Takk for det. Jeg tror faktisk at vi er den av de 55 lokalforeningene i forbundet vårt som har størst og mest variert program og størst aktivitet.
REKREASJON: I slutten av august reiste 16 medlemmer til et tredagers opphold i Ullensang. Ni av dem gikk Dronningsstien. Her er Solveig Nilsen, Olaug Mortensen
og Aud Storesund fotografert i rekreasjonsmodus etter fjellturen. Foto: privat
En inspirasjon for mange
Dette intervjuet fant sted midt under årets Rose Sløyfe-aksjon. Vi spør Olaug om hvordan dette har gått:
–Alle spesielle forhold så langt i år tatt i betraktning er vi fornøyde. Det var Brystkreftforeningen som hentet dette aksjonskonseptet til Norge fra USA på slutten av 90-tallet. Vi hadde begrensede ressurser, men opplevde at denne aksjonsformen raskt ble ganske stor, ja – nesten uhåndterbar. Da gikk vi i partnerskap med Kreftforeningen. Vi er en av de 12-13 pasientforeningene som er assosierte medlemmer under denne pasienparaplyen, sier hun og også svært takknemlig for fem landsomfattende sponsorene som støtter opp om tiltaket. De bidrar med millioner av kroner til forskningsformålene som aksjonen samler inn penger til.
–Vi har det kjekt sammen, uavhengig av alder og bakgrunn. Det er aller viktigst for oss, sier Olaug Mortensen, styreleder i en aktiv og velorganisert pasientforening som trives på Brukerhuset i Karmsundsgata 77 og som er en inspirasjon for mange.